innestengt kreativitet og galskap.

Nå skal jeg prøve å gi tanker form. Følelser og ideer er større enn ord, men språket er vårt middel for kommunikasjon, så informasjon må presses inn i ordets trange boks.

Jeg skal prøve å gjøre det tydelig.

Det finnes ikke forskjell på svart og hvitt.

Dette er selvfølgelig feil, men like feil som det er riktig. Det er halve sannheten. Den andre halvparten er:

Det finnes forskjell på svart og hvitt.

Hvis du sier hvitt, så antyder det at det finnes svart. Det er forskjell på hvitt og svart, men kun fordi begge er tilstede. Siden begge to er en forutsetning for den andre så stiller de også likt; de er like, uten forskjell. Tar du bort denne ene, mister den andre mening. De henger sammen.

Et hvitt lerret med en sort sirkel på er definert på grunn av forskjellen på de to. Mørke defineres av lyset. Lyset defineres av mørke. De henger så tett sammen at de ikke kan skilles fra hverandre. Likevell er de helt ulike og motsetninger av hverandre.

I vestlig verden har vi i all tid vært opptatt av å skille ut det som er vond eller ondt fra det gode, og målet er å fjerne det helt. Himmelen er et sted der Gud har fjernet alt ondt fra verden, men som vi ser er dette ikke mulig. Da mister det hele mening.

I mange år har jeg lurt på hvorfor Gud skapte djevelen. Nå vet jeg det. Fordi Djevelen definerer Gud på samme måte som mørk definerer lys. Tar du bort det ene, mister det andre betydning. De er ett.

Senere skal jeg dra dette inn i den moderne legevitenskapen.

Bloggen har vært offer for nedprioriteringer, og fremtiden er usikker. Nå kaster jeg flere ord ut i intet og forteller mine romandrømmer. Mennesker kjemper en evig og meningsløs kamp mot ondskap uten å forstå at det er en del an helheten. Inne i oss alle finnes en mørk og destruktiv side som liker å henge etter fingertuppene over stupet og stirre ødeleggelse og smerte i hvitøye. Det er derfor krig og vold er så fasinerende at vi liker å se på de mest grusomme effekter og livaktige bildene i helt vanlige filmer. Hvorfor? Fordi død gir livet mening. Fordi redsel gjør følelsen av trygghet god og betryggende. Trygghet gir ingen mening uten fare. Jeg vil skape en historie rundt dette. En mann griper til ekstreme midler for å forstå dybdene av komfort og meningen med et godt samfunn. Kanskje en mann som Breivik. Jeg vil skrive om grusomme forbudte tanker. Hva er meningen med livet? Med ondskap? Hva er ondskap? Det er en del av helheten. Kikk på stjerne himmelen. Hva ser du? Lys og mørke. Stjerner og tomhet. Hva er viktigst? lys eller mørke? Ser du at det ene gir ingen mening uten det andre? Mørket definerer lyset på samme måte som lyset definerer mørket. Står du i lyset ser du mørke kroker rundt deg. Står du i en mørk krok ser du lyset ute i rommet. Derfor graver jeg meg ned i mørket. Da ser jeg lyset bedre.

I dag så jeg noe veldig forstyrrende. Jeg har tidligere uttrykt min skepsis for de som er med i religiøse sekter, men tidligere var det i grunnen bare ment som en god sokkel for mengder av vas. Nå er jeg blitt litt bekymret.

Jeg var ute med hunden og nærmet meg huset til lommelenderne med perfekt, og da mener jeg perfekt, klippet hekk og den fineste gressplenen på hellemyr. To guttunger hoppet på en trampoline, og jeg la vel først merke til dem fordi den største av dem (10 år?) satt seg ned, holdt begge hender for ansiktet og grein høyt! Den minste (5-6 år) hoppet ubekymret rundt ham. He-he, tenkte jeg, han har vel fått seg en på tygga! Det skjer lett på en trampoline.

Men guttungen var ikke lei seg lenge. Akkurat da jeg passerte hoppet han opp, greip tak i broren og dengte han i bakken. Det var en respektabel takling; brutalt og effektiv. Han fulgte opp med å sette seg på ham og riste ham. Jeg hørte gråten komme fra lillebroren som lå fastspent under broren, og storebror fikk vel behov for å si noe. Han brølte "Skal du være snill nå?!!".

Altså, jeg har sett unger slåss, men dette må han ha lært fra noen, og jeg kan ikke la være å trekke paralleller til sekta de er med i. Foreldrene er unge og pene, men de har dype furer rundt øynene og kan nok ta hardt i hvis de føler at helvete ligger og lurer rundt husveggene på deres hellige hjem.

I våre dager er det blitt veldig populært at Gud er en slags supersnill bestefar, og at himmelen er et sted man spiser sukkerspinn og går på tivoli til evig tid. Jesus kiler deg under føttene og skryter av deg fordi du er flink til å ta bomba fra tremeteren, og alle er glade og går rundt med konstante gledesglis hele tida.

 Alle som bare i ørliten grad er påvirket av det gamle testamentet vet at Gud er langt mer kompleks, og jo mindre sekta er, jo dypere inn i gamletestamentet går røttene. For de lettsindige religiøse er religionen bare av veiledende art, og Gud antas å godta det aller meste bare man i det store og det hele oppfører seg samfunnsmessig korrekt.

I det norske samfunnet er graden av inkludering blitt så stor at du kan gå noenlunde respektert nedover gaten hvis du bare er våken nok til å klare å ta på deg sko og bukser. Om hodet ditt er opp-ned, rompa di sitter foran og en medfødt talefeil får deg til å rope "faen i helvete!" til alle du fokuserer blikket på, spiller mindre rolle, så lenge en statlig innstans har laget laminert papir til deg som bekrefter fenomenet. Så lenge det ikke er din feil.

Slik er det ikke i sektene. Mennesker utenfor sektene ser inn i bøkene. Mennesker i sektene sitter inne i bøkene og ser ut. Gud har tegnet en strek på bakken, og nåden er på den ene siden, og fortapelsen er på den andre. Alle deler av livet er kategorisert etter det samme systemet. Det er svart og kvitt. Foreldre blir Guds representant på jorden; satt til å delegere Guds nåde og straff. En dobbel personlighet. En Dr. Hyde-far og mor.

Slik er livet i et byggefelt i kristiansand.

Når du skal lære eit språk er det viktig å ha noko å bruke det til, så eg prøvde å finne ut korleis klissete amerikanske hits høyres ut når dei er overførde til vårt vakre tungemål, og ikkje vart sunge på massakjusets-dialekt saman med akustiske gitarar. Resultatet høres ut som ein krangel, og eg tok meg fridom til å setje inn nokre kjappe motreplikkar.

Sei ifrå om noko er gale. 

Meir enn ord

-Hæ?

At du seier ?eg hugar deg?

Er eigentleg ikkje orda eg vil høyre frå deg

-Kva er det du vil høyre då?

Det er ikkje det at eg ikkje vil at du

seier det, men om du berre visste

 kor enkelt det vilje ha vore å synt meg kva du følar

-Eg trudde du likte å prate, eg. Og eg kjøpte blomar til deg ein gong. Fortel meg kva du meiner er gale.

Meir enn ord er alt du trengjer for å gjere det verkeleg

så du ikkje hadde trengt å seie noko

for eg hadde allereie visst det

-Er det sex du spør etter?

kva vilje du ha gjort om hjartet mitt vart brote i to

-Eg ville prøvd å finne ein donor først?

meir enn ord for å syne kva du føler

at kjærleiken din til meg er ekte

-Når kjerringa drikk?

kva vilje du seie om eg tok orda vekk

-då ville det ha vore eit helsike å bestille pizza på telefonen!

da kunne du ikkje gjere nok nytt

med berre å seie eg hugar deg

-Vil du ete noko? Kan du gje deg?

meir enn ord

-Du seier så?..

Eg har prøvd å snakke med deg og få deg til å forstande

-Det hjelpte ikkje.

det einaste du trengjer å gjere er å ha att augo

-Og gå beint i veggen.

og berre strekkje ut armen og ta på meg

-Som zombiane i resident evil.

hold meg tett inntil deg og slepp meg aldri

-I eit heit kvelartak

meir enn ord er alt eg nokon gong vil trengje at du syner meg

-Så eg slepp å drive å smøre deg med skryt og ha sex i staden?

då vilje du ikkje trengt å seie at du hugar meg

for eg ville allereie ha visst det

-Mykje lettare å berre seie det.

kva vilje du ha gjort om hjartet mitt vart brote i to

-Hatt sex med ein donor i staden?

meir enn ord for å syne kva du føler

-Eg skjønner no.

at kjærleiken din til meg er ekte

-Eg skal skrive eit kort.

kva vilje du seie om eg tok orda vekk

-Då vilje det vore fint vanskeleg å seie noko om det, óg.

da kunne du ikkje gjere nok nytt

-Eg kunne slå deg med venstrehanda i staden for høgre.

med berre å seie eg hugar deg

-Eg hadde nok heldt kjeft.

meir enn ord

-Og no held du kjeft. 

-Å, digitalkamera er jo så greit! Kjempegreit, og så billig som det er, for du trenger ikke  å kjøpe film og fremkalle og sånn.

-Men kameraene er jo dyre da

-Joda, noen så, men du får jo et med tolv megapiksler for ettusenfemhundre! Det er billig!

-Men det kameraet jeg hadde var allerede betalt ned og kostet ingenting, og hva skal du med tolv megapiksler?

-klare bilder. tydeligere.

-men til hva? Jeg tok bilder av meg selv med et sånn kamer. Etterpå da jeg la det inn på pc-en fikk jeg sjokk da jeg så hvor tydelig det var. Jeg kunne zoome inn på greier i ansiktet jeg ikke visste var der. Jeg kunne se ørevoks langt inn i øret mitt på det ene bildet. Jeg vil ikke ha det på bildet. skal jeg legge de bildene ut for folk å se? Jeg kunne se midd som smilte til meg. De smilte og sa "ost"! Så jeg gjorde dem små da. Så hva da med megapiksler?

-Ok, megapiksler har sine bakdeler.

-Smil nå. Jeg tar et bilde av deg. Sånn. Så går jeg hjem og forstørrer det femten ganger og kikker på de små bartehårene dine. Veldig feminint.

-Slutt nå! Ikke ta bilde!

-Der ser du. Og nå går alle rundt med disse minimicroskopene og lagrer nærbilder av busemenn og øyesnørr.

-Det grieste med digitalkamera er at du lett kan slette bilder du ikke liker.

-kan ja! Men blir det gjort? Neida. Du tenker at du kan det, men gjør det ikke. Jeg har en million bilder hjemme på pc-en som jeg aldri kommer til å se igjennom. Før var vi forsiktige og tok bilder av viktige ting og folk, og ikke mer enn absolutt nødvendig. Nå knipser vi bilder av alt vi finner for godt, fordi vi kan jo bare slette dem igjen. Men gjør vi det? Nei. Vi kjøper harddisker.

-Jeg sletter ofte bilder, men oftest kopierer jeg dem bare inn på disken.

-Det var bedre før da vi fikk bildene i posten. Et bilde med et rart ansiktsuttrykk var vurdert som en tabbe. Nå lager alle rare fjes, du kan jo bare slette dem igjen. Blir de slettet? Nei, de blir lagt på harddisken. Å legge ting på harddisken er akkuratt som å legge ting i en skuff. Du er egentlig ikke interessert i det, men det er for fint til å kastes.

-Nei, hør her! Ikke mine skuffer, jeg rydder. Hva er det som gjør deg skikket til å uttale deg så skråsikkert om mine skuffer?

-Hvis jeg lagde rare ansikt når mamma tok bilder med gammel bildefilm, så ble hun sur på meg. Nå blir hun ikke det lenger. Jeg er seksogtjue år og lager alltid rare fjes når mamma tar bilder. Med tolv megapiksler i et kamera uten optiske linser. Jeg vedder på at du har harddisken fylt til randen av bilder av folk som lager grimaser. Og du ville egentlig bare savnet en åtte ti av dem, men du gidder ikke se igjennom fordi det er så mye søppel, så det blir værende. Alle bildene er gigantisk store og du kan sjekke hudtype og bestanden av hudormer hos alle du har vært sammen med siden du kjøpte kamera. Bildene er kjempestore i tilfelle du vil forstørre dem til veggmaleri, noe som egentlig ikke ville bli så bra. Det er en åpenbar grunn til at fotografer bruker store linser.

-hva da?

-Dybdeeffekt, blant annet. Resultatet er at du sitter med harddisken full av bilder du aldri vil ha og som du aldri gidder å se igjennom, og som er sirka ti ganger så store som nødvendig.

-hmm

-Og så må du jo sikkerhetskopiere all møkka au.

-Ok, greit.

Det kan ha vært et minne. Det er aldri godt å si. Noen hevder at slike drømmer er små glimt av tidligere liv, men jeg hevder at de er drømmere og leter etter noe fabelaktig. Det er mange som leter desperat etter noe fabelaktig å styre etter. Det er mange som ikke synes livet er spesielt fabelaktig.  Denne drømmen derimot, er virkelig fabelaktig, og det kan tenkes at det faktisk er et minne, uten at det dermed er sikkert at det var fabelaktig å oppleve det.

Forsvarsanlegg. Lange murer som klorer seg fast i bratte fjellskråninger og klipper, delvis bygd sammen med naturlige former og delvis igjengrodd etter århundre ute av bruk. Høye mursteinsvegger som avløser hverandre for å beskytte forsvarerne og hindre adkomst. Fra høye fjell og klipper til sjø og vann, står det rester av forsvarsverk fra uminnelige tider og fra et uendelig antall kriger. Under en slik antikk forsvarsmur, nede ved sjøen, sitter en gruppe mennesker i resolutt ro i et landskap som kanskje kunne være øya Capri utenfor Napoli. Gruppen har tatt sin beslutning og går nå sin lagnad i møte. Et forsvarsverk skal igjen tas i bruk og båtene de frykter er der ute et sted, og de kommer stadig nærmere. Ingen ser noe, men de vet at de kommer, og alle i gruppen har sett døden i hvitøyet for lenge siden og beslutningen er tatt. Det er mørk stemning på lyse dagen og da den stille dramatikken er på sitt verste begynner gruppa å synge. Det er et fredsprosjekt av den Gandhi-aktige typen, en mur av myke mennesker foran en steinvegg. Sangen er en slik we-will-overcome-poor-us-we-will-die-an-heroic-death-and-sacrifice-us-even-though-we-are-really-sad-sang, og de holder hverandre I hendene og gynger frem og tilbake. De har sorte kapper på seg nå, med hette, og de er identitetsløse. Sangen fortsetter med et parti med spør-svar, der en dyp stemme legger en linje og koret svarer, den dype legger an og koret svarer og gynger, alle med ansiktet mot sjøen, stirrende hjelpeløse ut mot horisonten. Den dype stemmen blir kraftigere og enda dypere, armer og ben tar tak i et slags stålstilas og klatrer for å komme opp på muren, over gruppen som synger og svarer. Det er høyt ned, og om båtene kommer nå og hører den dype stemmen ovenfra kan de komme til å tro at det er gud som synger. Det er veldig høyt ned, og skospissene står helt på kanten mens den dype stemmen synger, og gruppen svarer, kledd i helsort, langt nedenifra, på brygga.

De er muslimer nå, og de svarte kappene er hijabber. De synger ikke lenger, men skal, av mangfoldige grunner, lære seg kung-fu. Jenta som kan kung-fu får kle seg i hijab som alle andre, til og med menn har hijab. Det skjer visst likestilling i islam også. Hun leder følget bak en av murene, tett på fjellet står en trampoline, og busker og grass vokser vilt, rundt og under. Hun er ei frodig jente med kraftige hofter og digre bryst, og når hun begynner å hoppe prøvende på kung-fu-trampolinen tar vinden tak og løfter og åpner de flagrende sorte klærne som ikke klarer å gjemme det knall røde blondeundertøyet og korsettet hennes, og alle muslimer skammer seg.

Det kan ha vært et minne. Hvor overgangen kommer fra er umulig å si, men jeg er på en fest med klassen. Vi sitter på små benker rundt skoene våre slik det var i de første årene på grunnskolen, men alle er voksne og dessuten i slikt godlune at det kunne tenkes vi var litt fulle, eller påvirket, som er den korrekte måten å si det på, uten at det betyr noe annet enn full. Jeg har det festlig med å snakke til folk mens jeg setter ansiktet mitt helt opptil deres, jeg erter dem og kysser dem på kinnet, jeg ler og tøyser med alle og overdriver mer og mer helt til alle må dra ut av lokalet. Lokalet er Sakura på Birkeland, selv om det alltid kommer til å være gamla, og alle reiser seg og roter rundt etter skoene sine. Dørene går opp og igjen, og da jeg skal reise meg for å gå ser jeg at jeg har ingen bukser på. Jeg setter meg brått for å skjule snurrebassen og kikker fortvilet rundt etter buksene mine. Gjennom vinduet ser jeg en av de gamle skolekameratene mine som holder buksene mine på strak arm opp i luften, triumferende. Jeg føler meg naken.

Deretter våknet jeg.

Dette er skrevet helt uten tanke på underholdningsfaktor, men kun for å fortelle hva jeg drømte så presist som mulig. Jeg legger det på bloggen for senere analyse. Om noen har spurt meg noen gang om hvor kreativiteten min kommer fra, så har jeg nå funnet et svar. Jeg drømmer slike ting om natten. Eventuelt husker. Eventuelt noe annet og mindre artig.

Sov godt!

En romanse mellom to hunder er forbi. Det var egentlig ikke så spesielt vakkert og noen film kunne det aldri blitt av det. Store og kompliserte følelser er ikke noe for hunder. De fungerer mye enklere og romanser er mer en mekanisme for forplantning som settes i sving, uten at dyrene selv forstår hva som egentlig foregår. Det er bare denne trangen til dette ?noe? som driver dem, og de følger sine lyster uten å tenke. Folk har også denne trangen til ?noe? uten at alle egentlig er klar over hva som skjer, samtidig som at de har fått mer enn tydelig beskjed om hva slags oppførsel som er akseptabel og hva som ikke er akseptabelt, enten gjennom disiplin eller gjennom den harde, tause dømminga fra samfunnet, den som alle må rette seg etter for å bli akseptert. Problemet er at denne driften, dette ?noe? forsvinner ikke. Uansett hvordan du disiplinerer noen til å undergrave naturlige prosesser, enten for religiøse grunner eller andre, vil de fortsatt være der, og de ting du prøver å unngå vil gjerne vokse seg sterkere. Følelser du prøver å glemme blir til monstre, drifter du gjemmer bort kan bli besettelser og i stedet for å rydde opp i det og vedkjenne seg det, bruker vi all tid på å skjule det slik at ingen får vite noe. Om dagen er vi frøken god-og-snill og svigermors drøm, men om natten flakker vi rundt i mørket. En person i lyset og en annen i mørket, fordi standarden for hvordan vi tror et menneske skal være ikke stemmer helt med hva vi er, holder vi bare det som ikke passer utenfor lyset. Det er ikke noen områder der dette er mer skadelig enn når det gjelder sex, selve årsaken til vår eksistens, forutsetningen for både lidenskapelige forhold og familier og noe av de mest intense fysiske opplevelser et menneske kan få. Alle er opptatt av sex store deler av livet. Likevel er det et slikt tabuemne, noe som er veldig pussig og som jeg lurer på er menneskeskapt. Hva hadde skjedd om vi var mer åpne om det? Hvorfor er det riktig at sannheter holdes skjult?

Dyrlegen og hennes barn kom for å hente pinnedyret Øystein og jeg foreslo for dyrlegen at det antakelig ikke var noe problematisk for henne med den sagnomsuste blomsten og bien samtalen, da barna hennes, opplagt nok, hadde studert disse paringsforsøkene til hundene i lang tid (de passet bikkja mi i ei uke under løpetid). Hun svarte ved å la den eldste, åtte år gamle jenta briljere med sine kunnskaper. Hun sa da: ?Hundene hopper på bakfra, men det gjør ikke menneskene fordi de ikke har så lang tiss.? Der kunne jeg ha lagt til at det er mange måter å gjøre det på, men jeg gjorde ikke det. Kanskje jeg burde fordi jeg kunne? Jeg var ingen match for hennes frie tale uten sperrer. Jeg har mange sperrer. De fleste har det og vet ikke bedre, men jeg tror det er ødeleggende og konsekvensene er så vidt jeg vet ikke kartlagte.

Nordmenn er gjerne ikke så opptatt av hva de kan få til, men heller om det passer inn i normalen. Derfor er slike spørsmål vanskelig å få folk til å tenke igjennom, fordi om du har det minst likt som flere av naboene, så er det jo ikke noe galt med deg? Du er da normal?

Derfor går vi rundt fullt av slike tabuområder som ingen nevner, men legger heller ikke merke til det, fordi alle er jo sånn!

Jasså du.

Noen ganger gjør man et valg kun basert på det å slippe, på det enkleste eller det tryggeste. Noen gange gjør man alt for å unngå det riktige fordi det riktige veldig ofte innebærer mer arbeid. Det hender man er riktig heldig og at det riktige og det enkleste faller sammen, men det blir egentlig gambling. Det betyr at jo bedre et menneske er til å se utfordringer inn i øynene, jo bedre er det rustet til å leve etter sine ønsker, drømmer, sine prinsipper eller sin etikk, noe som er veldig viktig for å sitte igjen med følelsen å ha lykkes. Jeg burde kanskje ha illustrert dette bedre enn å fortelle om pinnedyret Øystein, men om man ikke klarer å velge rett i det små, vil man aldri klare det i det store. Det nest beste er å være etterpåklok og bruke det man har lært videre. Små endringer i tankegangen kan vokse til store endringer i handling.

Øystein var nok et litt for hastig valg. Han har en vennlig personlighet og en enorm løpehastighet, men få andre kvaliteter. Han har ingen pels og fryser selv i romtemperatur om han ikke har genser på. Han har i tilegg til å være tynn som en pinne en mild form for spiseforstyrrelser, noe som betyr at det var vanskelig å få ham til å spise. Reportasjen jeg så for mange år siden, der de stappet mat inn i munnen på fjærkre for at de skulle vokse fortere, hørtes ut som noe som ville fungert, dog en smule brutalt , men uten tvil nødvendig for hans del. Pinnedyret Øystein ble valgt fordi han var svært tilgjengelig i den korte tiden portalen til min hunds indre var åpen, han var det enkleste valget. Han er egentlig en italiensk mynde, og er en kostbar rasehund, som ser komisk ut. Han likte å ligge opp ned i fanget mitt med sin enorme penis og pung hengende ute, og siden han prøvde som en helt å gjennomføre samleie med min hund, fikk vi se litt i overkant mye hundepenis de dagene Øystein var på besøk. Hans penis var alle steder bortsett far inne i Kayla. Kayla var på besøk hos Øystein også, hos hans eiere, og hun uttalte: Nå er det hundesperm over alt. 

Øysteins eier er dyrlege. Jeg vet ikke om det gjør noe fra eller til. Hun har små barn. Hele denne affæren med Pinnedyret har en litt skitten bismak, selv om jeg har litt på følelsen at dette egentlig burde vært helt uproblematisk. Såvidt jeg vet klarte han ikke å entre Kaylas svulmende elskovsblomst en eneste gang, noe som kanskje var like greit. Hun kunne komme til å fø pinnedyr.

Hva er årsaken til denne pissetrengtheten når det er snakk om sex og forplantning? Som om det skulle være et eneste individ i verden som aldri har oppdaget det før. Mer om en dyrleges barn i morgen.

Bikkja mi nærmer seg seks år, og mine bekjentskaper innen dyreprofesjonen forteller meg at da burde ho få et kull nå snart, om det skal kunne gjennomføres uten komplikasjoner i fødselen. Om dette var et manus tilet program på tv-kanalen Discovery, burde jeg bruke mesteparten av denne teksten til å nøyaktig beskrive hvordan disse komplikasjonene vil kunne utarte seg og hva de ville kunne resultere i, illustrert med bilder av klynkende og døende dyr. Det skal jeg ikke, da stort sett alt vi foretar oss, inkludert å puste, vil kunne ende i et eller annet VG ville være interessert i å sette på førstesiden. Uansett var lysten stor til å parre dette dyret med noe arvbart, men det var overraskende utfordrende å finne en passende ressurs for arvemateriale. En av utfordringene var å finne en måte å sjekke opp egnede kandidater, uten å bli sett på som et offer for downs eller mild hjerneskade fordi jeg måtte bruke ord som normale voksne legger en stor porsjon stolthet i å holde seg borte fra. Setningene ble liksom ikke riktige. Jeg er ikke i noe stort hundemiljø, dvs jeg holder meg langt derifra, så kandidatene begrenset seg til hunder i nabolaget og tilfeldig forbipasserende.

La oss si jeg går tur med bikkja og litt borte i veien treffer jeg en dame med ei bikkje av passe størrelse og med såpass lekre former at jeg kunne tenke meg valper av hans avstamming. Først et par innledningsreplikker av typen:

Valg alternativ 1: ?Hei, du er ute og går??

 Valgalternativ 2: ?Det er jammen kalt!?

 Valgalternativ 3: ?Det er lenge siden jeg har sett deg?.det må ha vært i sommer en gang?

Imens lukter hundene på hverandres kroppsdeler, helt ukritisk, og uten den kalde reservasjonen til innbitte søringer. Om en hadde krysset en søring og en hund ville resultatet blitt så uskjenert at han i alle fall kunne invitert på et kakestykke og en kopp kaffe, noe som høres ut som et trivelig avbrekk fra en spasertur med dyret i vinterkulda. Det er hjerneblokade mot å slenge ut så vennlige og innbydende ord til noen man ikke kjenner bedre enn at man har sett hverandre opptil flere ganger, passert hverandres hus en million ganger, hilst på ifra bilen en halv million og ellers vært naboer i årevis.

Som ventet utarter en sånn samtale seg så fattig at det bortimot umulig å pense emnet mot noe så intimt som hundesex. Den eneste utveien, særlig om den andre har dårlig tid, noe man liker å gi uttrykk for på spaserturer, noen kan jo tro at vi liker det, er å plumpe ut med noe passe upassende som:

1.       ?fin hunn! Kunne du tenke deg å parre??

2.       ?Er han kastert?? hint hint, og med sideblikk på hundens kjønnsorganer. Om negativ respons følger: ?Skal vi prøve, da??

3.       ?Tror du at de kunne få fine valper?? Om positiv respons følger: ?Skal vi prøve, da??

4.       ?Hunden min har løpetid snart og jeg kunne tenke meg å få valper på henne, men jeg trenger en hann. Vil du låne meg din??

5.       ?Har du parret ham noen gang?? hvilket betyr; er han jomfru?

Alt høres så kjeivhendt ut og med ti tommeltotter i munnen blir date-ene avslått. Det er fra der pinnedyret Øystein kommer inn i bildet. Pinnedyret Øysten blir det mer om i morgen, eventuelt i kveld hvis jeg kjeder meg, men først spørsmålet: Hvorfor er det så inni nøkken tabu å snakke om sex, er dette egentlig sunne holdninger og hvorfor er det vanskelig å få gitt bikkja et nummer?

Etter å ha studert litt på bloggene som er populære på verdensveven, har jeg skjønt at det som skal til for å lykkes med bloggen og få mitt navn skrevet i stjernene, må jeg legge fra meg alvoret, det kunsteniskekrimskramset som du må tenke for å forstå og følelsene. Dvs, om jeg ikke blir kreftsyk og forteller hvor hardt det er. Det selger, og får andre til å føle seg friske og heldige. Jeg kunne fortelle at jeg sitter i rullestol og late som om livet i den er spesielt mye mer komplisert enn hvordan alle andre har det, men når jeg leser andre blogger,  så tror jeg ikke det stemmer. Jeg synes at alle sliter med det samme problemet; nemlig at de snubler i seg selv. Dette kan jeg ikke skrive om, da det kan få meg til å ligne noen som tror at jeg er bedre enn alle andre. Jeg kan bruke mer tid på å kritisere, men det gidder ingen å lese. Derfor må jeg skrive noe sånt pizza grandiosa-aktig, noe som passer litt for alle.

En blogg er en fanside som kommer før berømmelsen, hvorfor i all verden tror jeg at noen som helst gidder å lese hva jeg har følt i dag?

Dette var en gretten dag, og jeg brukte den for å studere matte. Det var gøy over all forventning, og jeg smilte som en nybakt far, helt til jeg sklei på isen og holdt på å skli ned i lyskassen til kjellervinduet, som er helsetruende nær enden på rampa til trappa. I tillegg brukte bikkja opp all min tålmodighet på å gneldre på min leieboer som hang opp sin postkasse. Etter mer bjeffing roet alt seg ned med mutt stillhet og Top Gear og det hele endte med beklagelser til Erika, samt en blogg.

Dagens Grandiosa.